Paraplyvenn

Det var den dagen himmelen åpnet seg i hovedstaden. I slikt ekstremvær, når noe er "mot normalt", for å sitere Leif Juster, er det akkurat som om folk legger mer merke til hverandre. Blikk møtes og danner et smil, to gamle damer gjemmer seg under taket på trikkestoppet, en forretningsmann i mørk dress søker dekning under Dagens Næringsliv, mens jeg går trygg og tørr under min paraply og observerer kaoset rundt meg. Nikker til en middelaldrende mann med sekk som står klistret mot kafévinduet for å slippe unna regnet, og plutselig skjer det noe uventet; mannen roper til meg.
- Kan vi dele paraply bort til krysset?
Før jeg får summet meg, går han sammen med meg under paraplyen. Tar et godt tak rundt livet mitt og småprater, og det er da jeg kjenner eimen. Det er rett og slett en lettere alkoholisert fyr som har sneket seg under mitt beskyttende skall, og jeg tar automatisk et godt tak i veska.
- Jeg ska' bort te Blitzhuset - det er det eneste ste' der det går an å ta seg en røk inne nå til dags. Bli med, a'!
- Nei, takk, jeg skal visst andre veien, jeg, vi får ta avskjed her i krysset.
- Kom igjen, a.
Han tar et ekstra godt tak rundt livet mitt og holder meg fast.
- Jeg kommer jo til å bli bløt hvis du'kke blir med.
- Jeg må nok dessverre komme meg hjem, du får gå under taket der borte, så får du litt ly fra regnet.
Mannen slipper taket, fnyser til meg og spankulerer med spenstig gange bortover mens han mumler noen mindre pene ord.