En liten klatt

Noen ganger kan mye løses med en malekost. Gul vegg blir hvit, og tungt hjerte blir lett bare på grunn av litt maling. Og fine folk å male med.

Det snør -
himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer.
Og hør -
bylarmen forsvinner under dalende flommer.
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.

- Anne Grete Preus

Treningseliten

Jeg er en av de som ikke ser bra ut når jeg trener. Jeg blir tomatrød i ansiktet, puster som en flodhest og har treningsbuksa fra da jeg spilte håndball i 1999. Det sier seg selv at jeg ikke havner med eliten, den gjengen av spreke folk som ser hotte ut og har fikset sminken og håret rett før de forlater garderoben. Jeg er den folk ler av på aerobic-timene fordi jeg ser dum ut og ikke takler øvelsene. Men fader heller, hvem bryr seg så lenge resultatet er økt overskudd og treningsglede?
God trening!

Dagens vits (for musikk-nerder)

- Hvorfor kan ikke jeg være sint når Daniel-Lesur?
(funker best med en litt småsløy uttale fra indre Troms)
Jeg har ledd altfor mye av denne i dag. Til info: Daniel-Lesur er en fransk komponist som bl.a. har skrevet et fantastisk stykke musikk for 12 stemmer: Le Cantique des Cantiques. Så vet du det.

En pauseknapp, takk!

Noen ganger skulle jeg ønske man kunne trykke på pause. Bare en liten stund. Se forbi all organisering, jobbing og planlegging og bare være. Sånn litt for seg selv, og litt med de man er glad i. Og puste, leve, være, helt uten å gjøre noe, med verden på vent. Men hodet er ikke interessert, det har ingen pausefunksjon. Tankene stopper ikke, de svirrer rundt og lager kaos. Og liv. Og gjør hverdagen verdt å leve.
Men likevel, jeg ønsker meg en pauseknapp til jul. En som virker. Bare en liten stund.

Gamlis-mafiaen

Jeg kaller de gamlis-mafiaen. De er flere som møtes hver ukeslutt, de er mange. De pynter seg i drakt og dress og har faste plasser. De kommer tidsnok, de er i salen når dørene åpnes, i motsetning til meg som sniker meg inn tre minutter før konserten begynner. Så sitter jeg der, da. Med jakka i fanget, i jeans og sneakers, midt mellom to eldre herremenn med hvite manker, en med sløyfe i halsen og en i rutete dress. De ler, de kremter, de føler seg hjemme. De er på konsert, men det er deres territorium.
Konserten er ferdig, mafiaen ler til hverandre, nikker og smiler fornøyd. Det var ikke pause, så de fikk ikke skravlet fra seg og drukket det obligatoriske glasset, men det gjør ikke noe. De skal møtes igjen om en uke.

Bestemødre

Hun er så herlig der hun svinser rundt med korte skritt og vaffelfat i hendene. Hun ser ikke så godt lenger, hører ikke heller, men hodet er det samme. Vaflene er lett svidd, men hun er like blid. Forteller lange historier om naboens morgenrutiner, venninnens mislykkede permanent og dama på apoteket som alltid vet hva hun skal ha. Jeg blir sittende og se på det engasjerte ansiktet hennes. Det er slit og arbeid i hver rynke, men også mye latter.
Hun er gammel og klok, hun er reflektert og har et eget klart blikk som ser rett gjennom meg.Og gir meg "klapp", stryker meg på pannen og får meg til å føle meg som et barn igjen. Trygg.

Hun er veldig fin. Og min mormor.

-----

-Hvem er det?
Stemmen er umiskjennelig, den er skarp og lys.
-Det er bare meg, farmor!
Hun åpner døren, smilende.
-Næmmen, ær'e du som kommer en tur? Nei, det var uventa!

Hun finner frem drueskålen, plasserer den på rullatoren og går inn i stua.
Hun lurer alltid på hvordan det går med "sangen og musikken", og syns det er finurlig det jeg driver med, og at jeg kan studere ennå etter så mange år? Likevel er hun interessert og stolt og skryter til naboen og til "drosjemannen" sin. Og forteller lange historier om hvordan gågata var før i tiden, de siste nyhetene i kjøttdisken på Meny, samt gamle barndomsminner fra gården med barbeint løping nedover veien i gledesrus over sommerferie og brødskive med smør på.

Hun er også veldig fin. Og min farmor.

Paraplyvenn

Det var den dagen himmelen åpnet seg i hovedstaden. I slikt ekstremvær, når noe er "mot normalt", for å sitere Leif Juster, er det akkurat som om folk legger mer merke til hverandre. Blikk møtes og danner et smil, to gamle damer gjemmer seg under taket på trikkestoppet, en forretningsmann i mørk dress søker dekning under Dagens Næringsliv, mens jeg går trygg og tørr under min paraply og observerer kaoset rundt meg. Nikker til en middelaldrende mann med sekk som står klistret mot kafévinduet for å slippe unna regnet, og plutselig skjer det noe uventet; mannen roper til meg.
- Kan vi dele paraply bort til krysset?
Før jeg får summet meg, går han sammen med meg under paraplyen. Tar et godt tak rundt livet mitt og småprater, og det er da jeg kjenner eimen. Det er rett og slett en lettere alkoholisert fyr som har sneket seg under mitt beskyttende skall, og jeg tar automatisk et godt tak i veska.
- Jeg ska' bort te Blitzhuset - det er det eneste ste' der det går an å ta seg en røk inne nå til dags. Bli med, a'!
- Nei, takk, jeg skal visst andre veien, jeg, vi får ta avskjed her i krysset.
- Kom igjen, a.
Han tar et ekstra godt tak rundt livet mitt og holder meg fast.
- Jeg kommer jo til å bli bløt hvis du'kke blir med.
- Jeg må nok dessverre komme meg hjem, du får gå under taket der borte, så får du litt ly fra regnet.
Mannen slipper taket, fnyser til meg og spankulerer med spenstig gange bortover mens han mumler noen mindre pene ord.

Regnvær

Det regner. Både ute og inne.
Det er enda godt det letter etter en stund.

Sommertrøtt

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så trøtt hele tiden. Jeg er ferdig med eksamen, selvangivelse og andre stressfaktorer, jeg har bare noen småjobber igjen før sommerferie, og ikke minst; sola skinner. Men jeg ligger inne på sofaen, ser på tv, henger på nett og er tom i hodet.

Det er kanskje kroppen som sier i fra at det har vært litt vel mye det siste semesteret, at jeg må lære meg å slappe av og ta det litt rolig i blant. Ikke fullbooke alle helgene i både mars, april og mai med jobb. Men det er jo så gøy også, og det går som regel bra. Adrenalin er en fin ting.
Jeg er faktisk en av de personene som liker stress. Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre to dager på rad, kommer rastløsheten og setter seg fast. Kanskje jeg må lære meg å ta det med ro, innse at kroppen og hodet trenger litt tid til å venne seg til den nye tilværelsen. Så kan jeg etterhvert begynne med alt jeg skal gjøre i sommer som jeg ikke har fått gjort i løpet av året. Sortere papirer, for eksempel.
Godt man har noe å glede seg til.

Ting man ikke regner med å se på seminar

Det var midt under en låt den fanget oppmerksomheten min. Det var noe som ikke passet inn i bildet, for på skuldra til den ene sopranen satt en papegøye! Når den hadde kommet seg dit, vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg ga fra meg et hvin og umiddelbart fikk respons fra et skrikende fjærkre.
Det ga utvilsomt Seraillets have en ekstra piff på søndagsformiddagen.

God samvittighet

Posene.
De evinnelige posene som har grodd fast.
De står der bugnende fulle av avdankede klær som skal gis til fattige barn i Afrika.
Jeg leser i Dagbladet at halvparten av alle klærne som kommer inn blir kastet. Men likevel føles det litt bedre å karre seg bort til miljøstasjonen, gi posene sine til en blid gammel mann med "renovasjonsetaten"-jakke, si "god kveld", traske de 300 meterne det var hjem og lure på hvorfor ikke jeg har gjort dette før.
I det minste får kanskje noen glede av den fine lilla buksa mi som bare var litt for kort i beina.

Little lie

Det er lenge siden sist.
Sist jeg hørte på de fine klisjéene, satt og grein og var så enig så enig. Jeg lurer på om det faktisk er nærmere 7-8 år siden jeg var ihuga storfan.
Det var Spotify som førte oss sammen igjen. Jeg skulle egentlig søke på noe helt annet, men blant resultatlista fanget en tittel oppmerksomheten min: Little lie med Unni Wilhelmsen.
Jeg husker første gang jeg hørte låta. Jeg var 14 år, trodde teksten var little eye og skjønte ikke greia. Ikke før en stund senere da vi ikke gjorde annet enn å klunke låta, Hornisten og jeg. Gang på gang. Med mange fine terser og niere.

Men her ble vi altså ført sammen igjen, Unni og jeg. Hun med de samme sangene, de samme fraseringene, og jeg med nye tanker og nye tolkninger.

Da blir det lett litt grinings for gamle dagers skyld.

Typisk meg

Her sitter jeg atter en kveld med dataen på fanget.
Egentlig skulle jeg øvd litt. Og skrevet lister, sortert kvitteringer og lagd regnskap, vasket tøy, planlagt seminar og ryddet i notene mine.
I stedet blir jeg fristet til å trykke disse tre w-ene og så en f. Facebook, sier du? Nei, det er faktisk ikke fjesboki som har tatt av tiden min i kveld, men finn.no. Slæsh eiendom.

Skal jeg kjøpe leilighet? Nei.
Har jeg penger til å kjøpe? Absolutt ikke.
Men likevel, oftere enn mange av de som faktisk er på jakt, finner jeg meg selv snokende og drømmende i andres leiligheter.

- Ah, se på den innmari fine peisen, og den nydelige utsikten fra balkongen! Uff, badet er fælt med rosa fliser - og kan man egentlig klare seg uten opplegg til oppvaskmaskin lenger?

Warum bryr jeg meg? Ich habe keine Ahung. Og det er vel derfor jeg kaller meg Hekta. Jeg blir så lett hekta på så mange rare ting. Tenk om jeg kunne blitt hekta på rydding, systematisering og gulvvask?

Det hadde vært no det.

Gode venner

Det er der alltid når vi møtes - en gang hvert jubelår.
Glade smil, skravlende munner og nysgjerrige blikk. Hva har skjedd siden sist? Er alt bra med alle? Når var det vi var på den hytteturen igjen? Er det tre, to, eller kanskje fire år siden sist alle var med? Husker vi den litt for lange skituren, og hva med da termosen knuste i sekken og ryggen ble bløt og varm?

Det er mimring, det er latter, det er interesse. Det er ekte og naturlig.
Kanskje det ikke blir så lenge til neste gang vi møtes?

Velkommen til meg selv.

Jeg har den siste uken blitt bitt av bloggbasillen. Av den typen der jeg leser andres blogg, lever meg inn i andres verden, ler og smiler for meg selv og tenker hvor gøy det virker å ha sin egen blogg. Ikke bare fordi man kan skrive om alt og ingenting, men fordi man på en måte har en større rett til å lese andres blogg og legge igjen kommentarer uten at man føler seg som en snik. Så her er jeg, ute i den verden jeg har blitt avhengig av hver dag. En verden med små hverdagsligheter, irritasjonsmomenter, fine ord og glade tanker.