Little lie

Det er lenge siden sist.
Sist jeg hørte på de fine klisjéene, satt og grein og var så enig så enig. Jeg lurer på om det faktisk er nærmere 7-8 år siden jeg var ihuga storfan.
Det var Spotify som førte oss sammen igjen. Jeg skulle egentlig søke på noe helt annet, men blant resultatlista fanget en tittel oppmerksomheten min: Little lie med Unni Wilhelmsen.
Jeg husker første gang jeg hørte låta. Jeg var 14 år, trodde teksten var little eye og skjønte ikke greia. Ikke før en stund senere da vi ikke gjorde annet enn å klunke låta, Hornisten og jeg. Gang på gang. Med mange fine terser og niere.

Men her ble vi altså ført sammen igjen, Unni og jeg. Hun med de samme sangene, de samme fraseringene, og jeg med nye tanker og nye tolkninger.

Da blir det lett litt grinings for gamle dagers skyld.

Typisk meg

Her sitter jeg atter en kveld med dataen på fanget.
Egentlig skulle jeg øvd litt. Og skrevet lister, sortert kvitteringer og lagd regnskap, vasket tøy, planlagt seminar og ryddet i notene mine.
I stedet blir jeg fristet til å trykke disse tre w-ene og så en f. Facebook, sier du? Nei, det er faktisk ikke fjesboki som har tatt av tiden min i kveld, men finn.no. Slæsh eiendom.

Skal jeg kjøpe leilighet? Nei.
Har jeg penger til å kjøpe? Absolutt ikke.
Men likevel, oftere enn mange av de som faktisk er på jakt, finner jeg meg selv snokende og drømmende i andres leiligheter.

- Ah, se på den innmari fine peisen, og den nydelige utsikten fra balkongen! Uff, badet er fælt med rosa fliser - og kan man egentlig klare seg uten opplegg til oppvaskmaskin lenger?

Warum bryr jeg meg? Ich habe keine Ahung. Og det er vel derfor jeg kaller meg Hekta. Jeg blir så lett hekta på så mange rare ting. Tenk om jeg kunne blitt hekta på rydding, systematisering og gulvvask?

Det hadde vært no det.

Gode venner

Det er der alltid når vi møtes - en gang hvert jubelår.
Glade smil, skravlende munner og nysgjerrige blikk. Hva har skjedd siden sist? Er alt bra med alle? Når var det vi var på den hytteturen igjen? Er det tre, to, eller kanskje fire år siden sist alle var med? Husker vi den litt for lange skituren, og hva med da termosen knuste i sekken og ryggen ble bløt og varm?

Det er mimring, det er latter, det er interesse. Det er ekte og naturlig.
Kanskje det ikke blir så lenge til neste gang vi møtes?

Velkommen til meg selv.

Jeg har den siste uken blitt bitt av bloggbasillen. Av den typen der jeg leser andres blogg, lever meg inn i andres verden, ler og smiler for meg selv og tenker hvor gøy det virker å ha sin egen blogg. Ikke bare fordi man kan skrive om alt og ingenting, men fordi man på en måte har en større rett til å lese andres blogg og legge igjen kommentarer uten at man føler seg som en snik. Så her er jeg, ute i den verden jeg har blitt avhengig av hver dag. En verden med små hverdagsligheter, irritasjonsmomenter, fine ord og glade tanker.