Jeg kaller de gamlis-mafiaen. De er flere som møtes hver ukeslutt, de er mange. De pynter seg i drakt og dress og har faste plasser. De kommer tidsnok, de er i salen når dørene åpnes, i motsetning til meg som sniker meg inn tre minutter før konserten begynner. Så sitter jeg der, da. Med jakka i fanget, i jeans og sneakers, midt mellom to eldre herremenn med hvite manker, en med sløyfe i halsen og en i rutete dress. De ler, de kremter, de føler seg hjemme. De er på konsert, men det er deres territorium.
Konserten er ferdig, mafiaen ler til hverandre, nikker og smiler fornøyd. Det var ikke pause, så de fikk ikke skravlet fra seg og drukket det obligatoriske glasset, men det gjør ikke noe. De skal møtes igjen om en uke.
