Bakedama

Jeg baker helt sykt mye for tiden. I alle fall sykt til å være meg. På et par ukers tid har jeg bakt boller (opptil flere ganger), sjokobananmuffins (også opptil flere ganger), pizza (jaggu meg et par ganger det også), brød (om enn mislykka), vafler, brownies og herlige rundstykker.

Nå står brownieskaka (med melkesjokoladebiter dytta oppi, det kan vel ikke blir feil?) i ovnen og koser seg. Nå skal jeg bare sette på kaffen og ta på meg noe annet enn joggings, så er jeg klar for søndagsøvebesøk.

(bildet er lånt fra www.moisund.com)

Det hvite båndet

Jeg går sjelden på kino. Og enda mer sjelden har jeg behov for å snakke om filmen i lenger enn 5 minutter etter jeg har forlatt kinosalen. I kveld var det annerledes. Jeg ble helt satt ut av en fantastisk filmopplevelse. Det var fint, vondt, sårt, grusomt og vakkert, alt på en gang.

Den tyske sorthvitt-filmen bringer oss tilbake til et tidlig 1900-tall og en liten bygd i Nord-Tyskland. Her finner vi en streng baron, en ung og handlekraftig lærer, en lege og en sterkt konservativ prest som alle har en ting til felles: Kontakten med barna. Mange av episodene er sett fra barnas perspektiv, og de lange stillestående klippene er utrolig effektfulle. Jeg leste på dagbladet.no at Haneke hadde hatt 2000 barn på audition, og det synes. Det er uten tvil de beste barneskuespillerne jeg noen gang har sett.
"Det hvite båndet" har mottatt en gullpalme, og det er ikke uten grunn. Se den!

(bildet er lånt fra oslopuls.aftenposten.no)

Mm, søndag!

I dag har jeg bare gjort fine søndagsting. Jeg har spist banansjokkismuffins til frokost, sovet til 10, gått tur på Løkka og vært på kafé med ei god venninne og skravlet. Lenge. Drømt om Italia. Og drømmen blir sann til sommeren, hurra!
Det er deilig å unne seg slike søndager en gang i mellom. Og nå har jeg tenkt til å ligge på sofaen resten av kvelden. Så det så.

Djerv

Jeg ble kalt djerv i dag. På selveste kvinnedagen. Av en middelaldrende dame med glitrende øyne.
- Tenk at du tør å gjøre det du gjør, med selveste Bach!
Nå virker det som om jeg ikke gjør noe annet enn å lytte til Bach, øve Bach og gjøre Bach, men jeg gjør det, altså - jeg lover. Men jeg er litt Hekta på´n, rett og slett. Og det å gjøre Bach lekent krever kanskje at man er litt djerv, særlig når man forholder seg til en relativt konservativ gjeng på 80 stykk. Og jeg elsker det. Å få de til å oppleve noe nytt, se nye perspektiver, tolke, kjenne. Tørre. Se strålende ansikter som har møtt Johann Sebastian i nye klær. Da er det greit å ha brukt litt mer energi enn man egentlig har. Jeg får den igjen av de ny-korfrelste med stjerner i blikket, de følger meg hjem og gir meg ny energi.
Har du vært djerv i det siste?

(Da jeg googla "djerv", var det denne herlige dama det ble treff på - værsågod!)